Hva skjer Norge?

Nå har vi spilt seks kamper i dette VM-et. Vi har møtt Tsjekkia, Tyskland, Sveits,
Danmark, Finland og igjen Sveits. Resultatet har vært: én seier, én uavgjort og fire
tap.

Seieren kom mot Danmark, som spilte det såkalte B-VM. I denne kampen slapp vi
inn to mål mens vi var i overtall, men klarte likevel å vinne 3-2.
Kampen som endte uavgjort, var mot Sveits i gruppespillet. Dette var et bra resultat i
seg selv, i en kamp der Norge endelig så ut til å spille med lavere skuldre, mer fart
og større frihet.

Tapet mot Tyskland er ikke bra. En nasjon vi skal være på nivå med, men som vi
ikke holder følge med i det hele tatt. I six nations vinner Tyskland 4-0 mot Norge og i
dette VMet vinner Tyskland 8-3… Jakob Heins som var den spilleren Norge måtte ha
kontroll på har scoret 8(!) mål på to kamper.

Tapene mot Tsjekkia og Finland var nok forventet. Her ønsker vi å se gode
prestasjoner og elementer vi kan bygge videre på. Kampen mot Tsjekkia startet
dårlig, men mot slutten begynte Norge å vise hva de kunne oppnå i dette VM-et.
Finland i kvartfinalen er en vanskelig oppgave. Finlands tålmodighet med ballen og
ekstremt sterke spisskvaliteter gjorde at Norge ikke var en match. Terjesen, som
åpnet scoringen etter 30 sekunder, ga et håp om en spennende kamp, men håpet
ble dessverre borte underveis i perioden.

Vi har ennå ikke fasit i hånden. Det gjenstår en kamp om syvendeplass på søndag.
Kan vi si oss fornøyd med resultatene i dette VM-et?
La oss se på fakta: Latvia har hatt fem–sju samlinger i året siden forrige VM, og de
gir individuell tilbakemelding til alle spillere som er aktuelle for landslaget. Dette betyr
at spillerne får løpende tilbakemeldinger, coaching og hjelp fra landslagstrenerne
gjennom hele sesongen.

Hvordan sammenligner vi oss med dette? I fjor var det et turbulent år for landslaget,
preget av lite kommunikasjon og dårlige forberedelser. Før VM-kvalifiseringen hadde
landslaget ingen samlinger og fikk kun gjennomført én trening før det hele startet,
hvor det ble spilt 3-3 og litt special teams. I år har det vært en samling der Dennis
Ericsson Freij samlet en stor tropp for å teste flere spillere og gi dem muligheter til å
bli inkludert.
Etter denne samlingen valgte landslagstrenerne en tropp som skulle dra til Polen for
å spille Six Nations. Det er et helt eget kapittel som jeg kommer tilbake til etter VM.
Selve matchtreningen er grei, men noen varsellamper burde lyse hos Dennis og
trenerteamet.

Den neste samlingen landslaget skulle ha ble avlyst på grunn av dårlig
kommunikasjon og en del forfall. Helgen før VM fikk gutta imidlertid gjennomført en
samling med VM-troppen i Nittedal.

Med den tiltenkte troppen har altså Norge gjennomført to samlinger; den første med
kamper mot nasjoner som ligger nær oss på rankingen, og den andre en
treningshelg i Nittedal.
Er dette godt nok hvis vi forventer resultater?
Det har vært mye fokus på forberedelsene – med rette. NBF hevder det skyldes
dårlige økonomiske forhold.
Greit, men hva kan NBF gjøre for å generere mer inntekter fra
landslagsvirksomheten?

Hva må til for at produktet innebandy blir mer attraktivt på sponsormarkedet?
Før denne sesongen har NBF valgt å øke lisensprisene i alle serier for å dekke opp
for de dårlige økonomiske forholdene. Skal vi diskutere hva vi kan gjøre med
landslagene for å tjene penger, samtidig som vi utvikler utøverne, har jeg et forslag:

Norway Youth Camp:

En innebandycamp i regi av NBF. Bruk landslagstrenerne vi har, og hent inn trenere
som ønsker mer erfaring og praksis, kanskje til og med drive trenerkurs samtidig?
Denne innebandycampen skal forberede neste generasjon med potensielle
U19-spillere. Deltakerne får muligheten til å bli sett og coachet av landslagstrenerne,
trene sammen med jevnaldrende fra hele landet og konkurrere mot dem.
Del spillerne inn i grupper på for eksempel 15 utespillere og 2 målvakter. De trener
sammen og blir kjent fra dag én. Dag to begynner en slags turnering som avsluttes
på dag tre. Om dette kunne legges til en ferieperiode, kunne man til og med hatt fire
dager.
For å delta på dette kreves det en avgift. Utøverne vil utvikle seg og få opplevelser
for livet, mens landslagsledelsen får en bedre oversikt over spillere i denne alderen,
og NBF vil tjene penger. Kanskje kan man unngå den første samlingen med over 80
spillere som er anbefalt av trenere rundt om i landet, ved å spisse uttaket allerede fra
første samling. Det bør fortsatt være rom for et bredere første uttak, da ikke alle
spillere i Norge nødvendigvis kan delta på denne campen. Men dette vil være en
start og kan gi de unge spillerne flere muligheter til å bli sett! På den måten kan
landslagstrenerne fortsatt ha innsikt i hva Kurt Kurtesen kan prestere, selv om han
har en dårlig dag i det første uttaket.

Se til Tsjekkia. Dette er en innebandynasjon som virkelig er å regne med. De har
bygget opp fra U19-landslagene og oppover for å styrke sine A-landslag. Jeg tror at
dersom Norge gir unge spillere flere muligheter og plattformer for utvikling, vil vi se
gode resultater fremover. Dette skjer ikke over natten, men med målrettet arbeid og
god planlegging finnes det gode muligheter.
Det er mange veier til Roma, men vi må slutte med å skylde på masse forskjellig. Ta
ansvar og finn løsninger. Utdann trenerne der de er. Hjelp klubber med rekruttering
og utvikling av spillere. Kjempe bra med gode treningsmiljøer i de forskjellige
klubbene, men vi må finne måter å samle spillere på også. La dem møte hverandre.
Konkurrere mot hverandre.

Start debatten. Still krav.

Mikael Stefanovici

Foto: Marion Rachlinger/ Per Wiklund/ Viktor Källberg