Det er torsdag kveld og vi møter opp tre Grei-jenter på Yayas sentrum for en god bit mat og en snakk før semifinalene. Helt i sånn Grei-ånde er de ikke helt våkne i første periode og kommer først 40 mins etter utsatt tid. Veien Mot Guld – Grei-jentene 1-0.

De skulle egentlig vær fire stykk, men en av de ble så til seg når hun fikk høre om intervjuet så hun glemte trusa hjemme. Det resulterte dessverre for oss ikke i noe mer spennende middag, men heller en gjest som ikke møtte opp. Det er tre sultne jenter som setter seg ved bordet, det tar vel ikke mer enn noen sekunder før de lurer på hvor den j**la svenske servitøren blir av? Heldigvis dukker hun opp bare noen få sekunder senere, og med et par øl på bordet blir stemningen særledes hyggeliere. Vi blir egentlig imponert over mengden mat de får ned i munnen samtidig som de snakker om alt mellom himmel og jord. En setning kan starte med ”jeg føler meg veldig fuktig” og avsluttes med ”jeg vil ikke være mamma”.

– Har dere tenkt på at Rommenhallen alltid lukter kattmat?

Jentene er optimistiske i forhold til semifinalene. De er det eneste laget som slått Sveiva på nesen tidligere denne sesongen og de ønsker gjerne å gjøre det igjen. En utfordring om det strekker seg mot fem kamper er troppen til Grei. Den er ikke spesielt bred om dagen og jentene sier at kondisen kanskje ikke heller er helt der den burde være. Da et par stykker valgt å slutte i laget nå rett på slutten inn mot NM-sluttspillet sier en av spillerne at det kommer til å bli kjedelig på benken da hun nå må sitte alene. Heldigvis skal hun ha med seg en termos med wienerpølser og kvikklunsj til det. Det konkluderes med at når man elsker benken så mye som denne jenta gjør, får en tid til å tenke på andre ting enn kun innebandy. For eksempel hvordan treneren kunne få orden på skjegget sitt, hvor mye ass. coach veier og at Rommenhallen alltid lukter kattmat.

– Golden ball? Hvem har bestilt det? Jaha, ja det må være riset.. Men burde det ikke vært gult da?

Etter maten pakker vi sammen tinga våres og tar trikken opp mot Mikrobryggeriet. Her går det i pilkasting, noe som det ikke ser ut som de drevet så mye med før. Selv om de insisterer på de motsatte og plukker frem egne piler og regelbok. Vi får vite at de bestilt seg tur til Malaga i mai for den årlige innebandyturneringen der nede. De gleder seg veldig til dette da det er masse herrer fra landslaget som skal dit. Jentene rødmer lett når vi nevner noe om det.

– Alle snakker kun om navn i norsk innebandy, skal man vite hvem alle er?

Under kvelden får jentene beskjed fra treneren at de må stemme på årets spiller for dette skal forbundet ha inn neste dag. Reglene er klare og en får ikke stemme på noen i sitt eget lag. Dette ser ikke ut som om noen i laget skjønnner svorsken til treneren – alle stemmer bare på hverandre likevel. Det ser heller ikke ut som om de blir enige her så skal bli spennende å se hvordan utfallet blir.

Vi tror det er så enkelt at de faktisk ikke vet hvem noen utenfor den lille Apalløkka-boblen er. Visst, vi skjønner de godt, vi vet ikke hva han fra Men in Black, Han med koalaen eller hvem Tommy Midtsveen er heller.

Vi ønsker de lykke til før de går mot trikken med den felles Tinder-dejten de nettopp traff.