Sverige lar ingen ting bli tilfeldig. Til VM leiren så blir det med en tropp på 22 mann. 20 mann pluss de to reservene som kan komme inn ved skader. Proft til fingerspissene.

Å være svensk landslagssjef så har en klare mål, en er ansatt i forbundet og jobber med dette 24/7. Vanskelige valg er en del av hverdagen. En kan følge opp spillere på en helt annen måte. Sette ut Henrik Stenberg som kunne fått sitt 5 VM. Velge å la Helsingborgs keeper Jonathan Edling bli hjemme og la Johannes Wilhelmsson, SSL poengkonge bli hjemme mens klubben hans Höllviken raser. En står i stormen. Det er VM, det er der en skiller menn fra ……. Det samme skjer i Sveits, Finland og Tjekkia. Spillere som har spisskompetanse blir etterlatt for «laget». Husker i forrige VM da alle lo av gamle Finland. 3 rekka fikk rulle ball og inneholdt eldre spillerne. Teru Tiitu, Mika Molianen, Joonas Pylsy, Juha Kivilehto og Lauri stenfors. Det folk ikke husker var at Mika Kohonen begynte i 4 rekka i finalen.  Men hvem stod frem når det gjaldt som mest. Som dro verdens lengste straffe til venstre (har fortsatt frysninger – se straffen på instagram hos VMG – bla dere tilbake 21,desember 2016). Rutine teller når det blåser som værst

Vel den følelsen er det ikke mange i Norge som har. Betydningen av å alltid ligge i toppen, kun toppen som teller og ha de spillerne som skal være der og bidra. Vi har ikke det i Norsk innebandy. Vi må ha lavere mål, men samtidig være ærgjerrige nok til å kunne ta små, men viktige steg for å utvikle innebandyen på landslaget.

Bare for å vise at en ikke bare har med de som setter flest poeng.
Poengplassering på de svenske angriperne  i SSL- Høyest Galante som nr 2 i antall mål/assist
Jonas Adriansson 163
Johannes Larsson 115
Johan Samuelsson 75
Jonas Svahn 37
Alexander Rudd 32
Simon Palmén 19
Rasmus Enström 15
Kim Nilsson 14
Albin Sjögren 7
Alexander Galante Carlström 2  ( 11 kamper 23 mål – 8 ass = 31)

Internasjonalt – noe annet – Vi må tenke nytt
Det er også noe som mange ikke helt forstår. Internasjonal innebandy er noe helt annet enn det vi spiller i norsk eliteserie. Multispilleren som kan spille i alle posisjoner i et bytt som har spilleforståelse, form, ærgjerrighet og behandler kroppen som en eliteutøver. Der har vi en lang vei å gå. Fokuset er der, men det er ikke mange nok som er der. Talent har alle. Det å få frem dette og videreutvikle evnene, der har vi en lang vei å gå. Det begynner med trenere på yngres som begynner å toppe laget sitt med 10-13 åringer, får så å miste halve laget. De som sluttet kunne vært den neste Ketil, Mossin, Gidske.Vi har så dårlig tid på yngres at vi dreper utviklingen. Noen klubber har kun målsetning om å vinne alle kamper. Dem om det, men samtidig så dreper de idretten. De bare ikke skjønner det før de har mistet nr 12, 13, 14, 15. Nå snakker jeg for Oslo/Akershus, men det er klubber som mister lag fordi det er litt større klubber som tar den beste hos naboklubben. Da følger det med 2 spillere til og laget oppløses. Er det vi har som mål? Ikke ha noen lag å spille mot. Tenk, tenk, tenk. Det er også klubber som protesterer høylydt på at vi har gått ned på målstørrelser og banestørrelse på G10 og G11 (J10/J11). Nå slutter kampene med 1-2 måls seiere til et av lagene istedenfor 10 som tidligere når vi spilte med senior match mål. Må si jeg synes det er kjempe kult. Blir varm om hjertet. Som Tomas Jonsson har sagt i årtier. Bredde skaper topp. Det er så utrolig riktig og så utrolig mange som bommer på akkurat dette.

Spesialisering og multispillere
Samtidig må jeg si at spesialiseringen av posisjon også begynner altfor tidlig. Ta vår (i disse dager) Elitedommer Håvard Pedersen. En fantastisk ving i begynnelsen på klubb og landslag. Glenn Rimmereide (landslagssjef)så at Håvard hadde et fantastisk skudd og at dette var viktig å få mer bakover på banen. Han trakk spilleren fra ving ned på back. Vips så hadde Norge/ Sveiva en back av internasjonal format.

Dette med multispillere blir bare viktigere og viktigere. Vi ser nå at IFF begynner å slanke troppene. Før hadde vi 23 manns tropper. Nå 20 mann. I World games 14 spillere. Det forandrer på ALT. Sveits kom til World Games i 2017 med 2 keepere, 2 backer, 4 midtløpere, 6 vinger. Folk trodde den sveitsiske landslagssjefen var gal. Men hans 1-2-2 spill og 3×15 min kamper fungerte fantastisk og de kom til Finalen som Sverige så vidt vant.

Norge har valgt 2 keepere, 8 backer, 10 angripere. Blant Norges backer kan Martinsen, Normann og Fredriksen ta posisjoner forover på banen. Svenskene det samme, men har tidligere hatt 2,7,11. Men de har flere «centere» som tidligere har spilt backer så det er egentlig det samme hvor på papiret de står.

Alt handler om samhandling, fart i spill, spillvendinger og keeperspill.

VM er på trappene mine damer og herrer. Norge vil atter en gang spille om 7-10 og skal ha null press. Vi er ikke der lenger. Personlig skal jeg nyte Ketil Kronbergs siste kamper for Norge. Det har vært en ære å ha sett han siden han var med i troppen til VM i Oslo i 2000.

Vi sees i Praha

Fino alla fine

#14