Innebandysesongen 20/21 har til nå vært en stor dugnad der klubbene har jobbet sammen for å holde det gående. Møtene vi har hatt med NBF har vært gode, opplysende og har sammen med månedsrapportene gitt oss en liten «sikkerhet» i at jobben vi gjør går riktig vei. Men det er ingen tvil om at hverdagen har vært tøff.

Mister vi klubber – lag/dommere?

I andre idretter så leser en at det forsvinner både utøvere og lag som fluer. Hvor mye vil Covid perioden påvirke innebandyklubbene, utøverne, dommerne? Alle innebandyskoler som har blitt borte. Alle trenerkurs om har blitt sånn halveis. Slik det er idag så sliter mange av klubbene med økonomi og muligheter til store dugnader stopper litt opp. Det er ikke enkelt å drive klubb, men når G/J13 – 19 mange steder ikke får trene i hall er det kjempetøft. Reglene er forskjellige fra område til område. Noen steder får de trent i hall, andre steder ikke. Kamper kan de bare glemme og det gjør det ekstra tøft. Det er ingen tvil om at det kan være medlemmer som forsvinner. Dette kan sette tilbake arbeidet i klubber med mange år.

NBF og kretsene er i en økonomisk skvis

Om klubbene sliter så kan vi se realitetene og si at det gjør NBF og kretsene også. Seriekontigenter og lisenser er en stor del av deres økonomi. Det er ikke enkelt å be klubber i tex 1 div østland om å betale inn seriekontigenten samt at spillerne betaler lisens når en ikke får trene og serien i utgangspunktetet er avlyst. Scenarioer som en ikke kunne tenke seg noen gang kunne skje om en ikke regner med 3 verdenskrig som en aktuell sak. Det hjalp ikke at Oslo Akershus Bandykrets måtte holde ekstraordinært årsmøte da regnskapet ikke ble godkjent i juni. En del scenarioer som ble skissert av Espen Johansen forteller hvor tøft det blåser på toppen. Om hvor lite som skal til for at våre kretser mister sine arbeidstagere. Det er blodig alvor og det kunne gått virkelig galt om noen stemmer hadde gått motsatt vei i stemmeavgivningen. For jeg kan med hånda på hjertet si at det er en prøvelse å ha møter på teams med avstemming. Det skjer feil og en misforstår. Resultatet kan være at årsmøter gir oss feil resultat.

Eliteserie – menn og kvinner

Eliteserien har begynt for menn og kvinner. De forhåndstippede favorittene har levert i begge klasser. Tunet står igjen etter ca halvspilt serie som serieledere i både herre og dame serien. En stor prestasjon av begge lagene deres da det er mye egenprodusert samt mange unge spillere. Bare å ta av seg hatten. Før sesongen fikk jeg gleden av å høre Rune Ali Zouhar fortelle om hvordan de jobbet på damesiden og det var ikke få timer som ble lagt ned hver eneste uke. Spennende og inspirerende må jeg si. En får igjen for arbeid over tid. En må bare ha spillerne med seg. Det er morro å se flere klubber og deres egen rekruttering samt utvikling av spillere. Hva enn NBF kommer med av fokus områder for utvikling så er det jobben ute hos klubbene som er drivkraften for norsk innebandy. Det er ikke å stikke under en stol. Treningsmengden må opp. Det er ingen annen vei og gå for å utvikle norsk innebandy. Samtidig så må det jobbes med flere trenere. Det må komme krav om trenerutdannelse på et høyere nivå både i eliteserien, men også nedover i systemet. Vi kan gjøre det enkelt å slå en parallell til en nasjon som Island der de bruker de beste trenerne på aldersbestemt. Når du som 6-7 åring trenes av gode trenere så kommer resultatene. Island er ikke stort, men prøv å google antall fotball og håndballproffer de har. Det er ikke få. Her må vi få opp fokus og jobbe videre med minirunder og glede rundt barneidretten. Det er ingen tvil om at trivsel og treningsglede går hånd i hånd.

Tv/ medieavtale

Det har stått masse i media om TV/ medie avtalen til norsk fotball. Historier om ledere som er i harnisk over at de ikke får sitte ved bordet, men bare får skjøvet millionene i fanget. Det kunne vært mer og kvinnesiden skulle vært ved forhandlingsbordet. Ingen tvil om at alle aktører som har en del av produktet bør sitte eller ha representanter med i slike forhandlinger. Men det er ikke nytt at dette ikke skjer. Vi i norsk innebandy har også en slik prossess gående. Ingen fra klubbene sitter rundt dette bordet. En avtale som går ut på å la Amedia – lokalaviser muligheten til å sende tex IK Akerselva sine hjemmekamper hos Nordre Aker budstikke. En helt klart spennende mulighet. Men så kommer spørsmålene. Hva står i avtalen, hva skal klubbene betale, hvor lang er avtalen, er det mulighet til å ha egne sponsorer på «veggen» bak ved intervjuer etc etc etc. Så da slår en paralleller til Mette Bugges angrep på NFF og sitter og gapskratter. Vi vil gjerne ha denne avtalen, den virker som den har en fin hensikt. Detaljene vet vi ennå ikke noe om. For 97% av dere i innebandyfamilien er dette kanskje første gang dere hører om denne avtalen. For 90% vil den aldri berøre deres klubb, men det er fortsatt en avtale som binder hele innebandyen. Derfor sitter jeg i spenning om når dette kommuniseres fra NBF. Forhandlingene hadde kommet et godt stykke på vei og vi venter i spenning.

Hva skjer videre??

Når begynner vi å trene og når får vi spille kamper. Det er de vanlige spørsmålene en får. Det er litt opp til de forskjellige byene/ fylkene. Dersom en får en ok start med få smittede etter nyttår så kan det gå raskere . Det er stor forskjell fra sted til sted og by til by. Det oppdaget jeg da jeg fikk turen opp til Harstad for noen helger siden. Full fokus på maske og rene hender, ikke henge med for mange utenfor kohorten. Jepp, check, check, check. Så skal jeg bare til Narvesen for å kjøpe noe å lese på og får en realitycheck. Kommer inn med godt humør og oppdager til min store overraskelse. 6 pers i butikken uten maske. Kommentaren til han bak kassen var vel årets. Du skal vel ikke rane sjappa!?? Lattern stod høyt den. De hadde ikke hatt noe særlig problemer med Covid så få om ingen gikk med maske. I Harstad så jeg kun politiet gå med maske. Jeg må i samme farten få takke alle i Harstad innebandy. Maken til hyggeligere folk skal en lete lenge etter. Alle turer opp dit er et eventyr. Vi dro kl 12 fredag formiddag og tok flyet hjem kl 21 søndag. En fin tur, men også et bevis på at ting oppleves veldig forskjellig fra sted til sted. Verdt å ha med seg.

Jorskredet i Gjerdrum

Denne artikkelserien skal i utgangspunktet ta for seg idretten vår. Men det er noen få ting som stikker ut og det er når noen i innebandyfamilien rammes av store katastrofer som nesten får Covid til å se ut som en liten forskjølelse. Jeg har vært med og ryddet opp etter skred. Det er uvirkelig å se hva naturen kan gjøre med omgivelsene. Det er tøft å se bilder og filmsnutter der hus knekker som pinneved og at hus har flyttet seg 400 meter. En innebandyfamilie var igjennom dette skrekkscenarioet med å føle at alt ble knust rundt dem og overlevde. Flere andre innebandyspillere (m familie) har gitt lyd fra seg om at alt er ok. Det er pr nå fortsatt mennesker som ikke er gjort rede for. Dette er tiden for å ofre en tanke og kanskje litt hjelp til andre.

Ta vare på hverandre – mer enn noen gang.

#14