I minirundens tegn
Så var helgen kommet. Alle mini guttene og jentene skulle gjøre sin debut i Bjølsenhallen.
Noen er vant til rampelyset og vært med før. De er mer rolige og nyter litt mer. Andre vet ikke noen ting som helst og står å ser på publikum istedenfor å følge ball. Det er deres første smak på idrettslivet eller kort deres store entrè på «parketten»
Foreldrene knipser i vei og heier. Mange skriker og hoier og alle er såå stolte av deres lag, og ikke minst unger. For andre kan dette også være starten på et mareritt. Scenen der alt skulle være så kult. Scenen der en skulle dele tilværelsen sammen med lagkameratene blir annerleders enn den scenen som var tidligere i uken, da alle sammen trente, spilte like mye og ingen ble snakket hardt til.
Da jeg gikk rundt i hallen på lørdag så jeg noen rare tilfeller. Noen ledere som ble litt FOR ambisiøse på lagets vegne. Ting som ble sagt under kamp og rett etter kamp. Rart å tenke på at tidlige denne lørdags morgen var alt så perfekt, så kom kampen og den ble et mareritt.
Mitt liv begynte i en hockeyhall der det ikke fantes filter. Du var KUNG den ene kampen og #¤#%¤%#¤ den andre kampen. Hockeyledere som selv hadde spilt og trodde at de fortsatt spilte og lagkameratene, vel det var vi små. Idrettspsykologi fantes ikke på den tiden i bokform, så en prøvde seg frem. Verst var foreldrene som lagde klikker og fryste ut andre foreldre som ikke var coole nok. Og så gikk alle mødrene i de samme jakkene og treningsklærne. En tropp foreldre, som baksnakket de som ikke var bra nok.
Hver så vennlige……vi er forskjellige alle sammen, men vi er en idrett
Ta vare på hverandre….
#14