Dødsfall på idrettsbanen er aldri noe hyggelig. Det skjer svært sjelden, men når den gjør det så sitter en igjen med spørsmålet. Gjorde vi alt riktig?

Hadde vi riktig utstyr? Visste alle hvor utstyret var? etc etc

I vår idrett så synes jeg vi tar det litt lite høytidlig med å ha riktig utstyr etc. Jada, hallen skal ha en hjertestarter, en båre etc. Men har de virkelig det?

Jeg kan garantere at minst 97% av hallene i Norge ikke har nettopp dette utstyret. Hvem skal klandres for dette? Våre politikere som skal fylle basseng med vann og juger så det renner for å få velgere (og jada vi sluker det rått), klubbledere, eller forbund som ikke kommer med krav?

Det morsome i denne forbindelse er når en først har en slik ulykke og det kommer i media, så blir klubber ringt ned av selgere som her nettopp dette produktet som jeg har på bildet. Men er dette nok? Er det nok å ha utstyr? Bør det være slik at NBF sammen med klubbene bør ha noen personer som har tatt livredningskurs? Er det på tide at vi tar denne delen av idretten på et høyere nivå? Eller skal vi sitte å se på at idrettsgutter og jenter skal dø eller få varige mèn FØR vi reagerer.

Denne lørdagen 31.oktober så skjer det for første gang på noen år. At en idrettsutøver faller om og ikke har puls. Når Kim Alexander Gjørstad står utenfor Apaløkka og forteller at dommerne fra Li-hallen har ringt og spurt om det var i deres fulle rett å avbryte kampen pga av en hendelse går det rett og slett kaldt nedover ryggen min. Hva har skjedd!? Wendelstig falt om og er kjørt til sykehuset uten puls. Robin Mattsson, jeg, Pekka og Hansa Wilhelmsen ser på hverandre. Herregud var vel eneste kommentaren vi fikk frem. Noen titals telefoner senere og en apell til innebandy Norge, sitter jeg i bilen utenfor Tåsen sentret. Jeg bruker 30 minutter på å kjøpe noen varer. Jeg husker ikke hvilke varer det er en gang når jeg sitter å skriver dette her. Timene etter vår kamp mot Grei er et mareritt. Jeg sitter der nummen og har egentlig ingen ting å si. Fotballkampene på tv er bare noen grå skikkelser. Halloween barna løper rundt omkring i gaten utenfor. Jeg husker knapt at jeg åpnet døren. Men all godteriet er ikke gitt bort.

1 November, 6 år siden satt jeg i samme situasjon som Tobias Wendelstigs nærmeste. Jeg håper at deres historie får en lykkelig slutt…..

Det er når din situasjon ser som mørkest at du kan finne den inspirasjon som kan få deg til å leve videre.

#14